Pia brukte flere år på å studere og undervise i marinbiologi. I det siste har hun også lært barn å fridykke. «Vi bare kaster dem i havet og peker på alle de flotte tingene som er å se der nede!" spøker hun. Og det er mye å se: fra sjøedderkoppen som er så mager at den må presse tarmene ut i bena – til en 60 meter lang nevrotoksisk båndorm.
I løpet av de siste 10 til 20 årene har Pia imidlertid merket at kystlinjene er i endring. «Som barn tilbrakte vi somrene våre i Sør-Norge, på jakt etter reker i enorme kulper med tang», sier Pia. «Men nå når jeg går tilbake, er hele fjorden bare gjørme.»
Jorderosjon og avrenning til Norges største elv, Glomma, er en av synderne. I tillegg til at vakre sandstrender forvandles til grumsete gjørmebad, påvirkes også den lokale biologien. Fisken forsvinner på grunn av overfiske og tap av habitat, og såkalt lurv, en konkurrerende type trådalge, er i ferd med å ta over. Denne vokser best i varme og næringsrike omgivelser, så kombinasjonen av jorderosjon og et stadig varmere klima gjør dette til en perfekt storm.
Men biologi kan også hjelpe til med å rydde opp i rotet vårt. Sjøpunger, for eksempel, er myke, rørformede dyr som suger inn og spruter ut sjøvann for å filtrere og rense det. Under optimale forholde kan de filtrere opptil 200 liter per dag – de trenger bare en overflate å sitte på. Så hva gjør Pia og hennes samarbeidspartnere? Setter opp sjøpunghoteller, selvfølgelig! Lange tau som henger langs fjorden – og gir sjøpungene et sted å slå seg ned.