«Vi må strømlinjeforme og tenke helt nytt i logistikken vår» sier Frode Halvorsen, Cluster Manager i trondheimsbaserte Ocean Autonomy Cluster. «Se for deg ubemannede lasteskip med tilsvarende innovativ lovgiving. Det er dette vi trenger for en bærekraftig fremtid.»
Denne typen innovasjon skjer imidlertid ikke av seg selv – og den skjer definitivt ikke i et vakuum. En av de beste måtene å takle store og komplekse problemer som dette er ved strategisk innhenting av kunnskap – på tvers av konkurrenter. Det er her klyngeteori kommer inn.
Den første utgaven av denne teorien lanserte Alfred Marshall allerede i 1890, og siden den gang har den fortsatt å utvikle seg. I kjernen handler klyngeteori om å danne tette nettverk av spesialiserte aktører, som sammen skaper agglomerasjonseffekter og med det fremskynder forretningsutvikling og teknologisk fremgang. Trondheim er ikke fremmed for denne teorien, og byen regelrett vrimler av klynger som har vokst frem rundt byens verdensledende kunnskapsinstitusjoner.
En av de største er Ocean Autonomy Cluster, som er en del av et statlig finansiert klyngeprogram. Frode forteller at målet med klyngen er å samle den industri- og akademiske forskningen som kan sette fart på utviklingen av – nettopp – maskiner som kan operere på, i eller ved havet med liten eller ingen menneskelig innblanding. Omfanget av denne teknologien ser ut til å kun være begrenset av folks fantasi. Heldigvis er det mange som tenker stort.
«Det springer enormt mye kunnskap ut av SINTEF og NTNU,» sier Frode. «Vi ser ekstremt mye interesse fra utenfor Norge også, med klyngemedlemmer fra USA, Mexico, Frankrike og Tyskland.» Med over 60 selskaper og organisasjoner – noen av dem konkurrenter – er klyngen en nøytral plattform for å koble sammen ulike partnere og bygge et «sjøautonomimiljø».
Siden oppstarten i 2020 har klyngen etablert møteplasser, både fysisk og på nett – alt for å bringe folk sammen. Det har allerede gitt resultater.